– en rettslig gjennomgang
«En gjennomgang av vannforvaltningsplanene fra 2016 har vist at det var stor uenighet mellom myndighetene om virkningene av oppdrettsnæringens betydning for klassifiseringen av vannkvalitet»[1]
Noen innledende bemerkninger
Striden om lukkede oppdrettsanlegg tilspisser seg. En milliard-industri[2] som ikke vil ta vare på sitt eget avfall – jf. prinsippet om at «forurenser betaler» – skal sannerlig ha gode argumenter for å laste forurensningsproblemet over på kystfolket og fiskerne. Det har de ikke.
Advokater har vært koplet inn,[3] og akademikere har – i lang tid[4] – vist sin interesse.[5] Råd fra juridisk ekspertise om utsiktene ved evt. saksanlegg dersom kommunene belemrer oppdrettsindustrien med kostnadskrevende byrder,[6] vil ofte være “riset bak speilet”.[7] Vi får se om staten fortsatt biter på det agnet. Husk – som en byråsjef sa til meg i min første jobb som jurist – at “staten har mange penger!”
Spørsmålet er – kort sagt – om inntjeningen er så bra at myndighetene ikke behøver gå på akkord med krav om at oppdrettere som forurenser, selv må ta ansvar for å fjerne forspill og fæces (ekskrementer) fra sine anlegg; jf. prinsippet om at «forurenser betaler».
«Føre var-prinsippet» og «økosystembasert forvaltning»[8] faller utenfor denne artikkel. «Uakseptabel miljøtilstand» tolkes til å gjelde der tilstanden kategoriseres som kategori 4 – meget dårlig, noe som påvises i bare rundt 1 % av undersøkelsene (i 2018 for 14 av 595 undersøkelser). Det rapporteres inn undersøkelser for bare ca. 2/3 av lokalitetene.[9] Som professor Fauchald konstaterer; «Det er følgelig ikke etablert rutiner for brakklegging og flytting av produksjon med mål om å forebygge negative konsekvenser på et økosystemnivå.»[10] Dette er ingenlunde tilfredsstillende, men dette er ikke det eneste brudd på rettsreglene:
«De kravene myndighetene stiller til konsekvensutredning i forskriftene under akvakulturloven (2005 nr. 79, heretter akl [akvakulturlova]) oppfyller ikke direktivets krav (art. 5 og 6). Videre er fylkeskommunenes saksbehandling når det ikke kreves utredning etter pbl i strid med prosedyren som kreves i direktivet. Denne praksisen innebærer at det produseres lite kunnskap om miljøkonsekvensene av lakseoppdrett. I omtalen av de to siste gruppene av trusselfaktorer – andre typer tiltak eller inngrep og andre påvirkningsfaktorer – angir Klima- og miljødepartementets veileder at det bare vil være nødvendig å kartlegge disse i den grad de kan påvirke det «samme naturmangfold som påvirkes av det aktuelle tiltaket/inngrepet.» En slik tilnærming er ikke økosystembasert, og «føre-var» (nml [naturmangfoldslova] §§ 9 og 10).»[11]
Jeg behandler heller ikke den foreslåtte “grunnrenteskatt”,[12] selv om denne trolig pga. fradragspostene, vil framskynde overgangen til “lukket anlegg” som alternativ til å la pengene gå som skatt til stat og kommune.[13]
Flere antagonister fremholder at akvakulturforvaltningen har uttømmende kompetanse jf. sektorprinsippet, til å bestemme over slike anleggs utstyr og drift, med mindre kommunene er tildelt særskilt lovhjemmel. Synet er da at hovedtyngden i analysen ligger på å finne innhold og rekkevidde av kommunal kompetanse, som evt. utfyller eller tilsidesetter akvakulturforvaltnings vedtak, dog ikke detaljstyring. [14] Mht. Plassering og arealbruk er spørsmålet om staten har eksklusiv kompetanse. Motstandere av lukkede anlegg viser til rettssamfunnets plattform, med forutberegnelighet, innrettingshensynet og personlig og økonomisk trygghet, som nedfelt i sektorprinsippet og legalitetsprinsippet, som garanti for at sentrale vedtak står seg lokalt.
Selv om jeg kan slutte meg til flere analyser – isolert beraktet – er jeg uenig i angrepsvinkelen og utgangspunkt og ser liten grunn til å vise tilbakeholdenhet mht. rettslig prøving. Snarere tvert imot. Tvilen mht. om kommunene kan stille strengere eller motstridende krav, er i noen grad uavklart og henhører derfor under domstolen. Til sist, men ikke minst; jeg savner analyser av EØS-skranker som binder Norge (EØS artikkel 7 litra a og b), dvs. EØS-forordninger og direktiver av betydning for vannkvaliteten, i.e. “Vanndirektivet”[15] og “slamdirektivet”.[16] Det mangler også andre grunnleggende prinsipper, slik som for eksempel det “dobbeltsporede system”: Konsesjon gitt av akvakulturforvaltningen gir ikke grønt lys i alle rettsforhold, og herunder klart ikke til mange privatrettslige forhold, for eksempel granneretten)[17] og prinsippene om “fra det mer til det mindre”.
Som en generell kommentar er det gamle ordtak treffende her: Der flere jurister er samlet, er det minst like mange meninger.[18] Det er «et hav» av regler og selv utpeking av de relevante paragrafer utløser mang en diskusjon. Som professor Fauchald fremholder;
«I denne studien ser vi at dette har resultert i en betydelig kompleksitet i forholdet mellom lovgivning, EØS-regler, veiledende normer og enkeltvedtak innenfor akvakultursektoren. Studien viser at den store kompleksiteten kan medføre selektiv påberopelse av normer og strategisk tilnærming til beslutningsprosesser ut fra ønsket om å prioritere noen interesser foran andre».[19]
Uenigheten til tross; antagonistene kan være enige om at snubletrådene er mange og at til og med “små tuer kan velte stort lass”.
Det hersker enighet om at lovverket som gjelder akvakultur dels er av generell karakter – f.eks. EØS-matlovgivning, naturmangfoldslov, forurensningslov, forvaltningslov, kommunelov og plan og bygningslov – og dels finnes i spesialregler, i hovedsak akvakulturloven jf. sektorprinsippet.[20] Jurister legger ofte hovedvekten på plan og bygningsloven, ulovfestede regler slik som legalitetsprinsippet og “fritt skjønn”[21]
Det kommunale selvstyre
Hva er utgangspunkt for analysen? Mens flere debattanter velger plan og bygningsloven, det en kan kalle «styringsperspektivet» er kommuneloven startsstedet for min analyse. Denne fastsetter som hovedregel og utgangspunkt, at «Begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov. « (se kommuneloven § 2-1). Prinsippet er at kommunen kan velge sine oppgaver selv. Dette forteller oss at metoden for rettsanvender er å finne rammene for selvstyret; jf. at det står at det er «begrensninger» som må ha hjemmel i lov ikke de mange vedtak og beføyelser som kommunene eller fylkene måtte ha seg fore. Det er altså ikke hjemmelen for de ulike kommunale tiltak som må påvises, men skrankene. Allerede her er mange på kollisjonskurs. Det springende punkt er hvor står det skrevet at kommunene ikke kan regulere akvakulturanleggs drift og utøvelse, herunder at de ikke kan detaljstyre anleggene?
Professor Ingunn Elise Myklebust bygger på Plan- og bygningsloven (pbl), herunder §§ 11-1 nr.3 og nr. 7, 11-9, 11-7 nr.1, 12-5.[22] Hun nevner bl.a. “miljønormen”, konkretisert ved en henvisning til grunnloven § 112 (“rett til et helsebringende miljø ”), “overstyring” og «samarbeide og samordning”.[23] Mantra for flere debattanter er påstanden om at anleggenes utforming og teknologi er statens enekompetanse. Kommunene kan ikke legge seg bort i dette, jf. sektorprinsippet. Som riktig påpekt viser Myklebust at det i mange tilfelle foreligger «overlappende kompetanse mellom kommunen og vedkommende sektormyndighet».[24] Om det er tilfelle må avgjøres fra gang til gang. Og da vil det nok også bestemmes at kommunene i et hvert fall ikke kan stille strengere krav enn staten. For å unngå motstridende vedtak anbefaler Myklebust at statsforvaltningen og kommunene etter mønster av pbl § 3-3 samarbeider mht. areal-planleggingen og samordner sine vedtak for å unngå kolliderende oppfatninger: «Kommunal planlegging har til formål å legge til rette for utvikling og samordnet oppgaveløsning i kommunen». En slik løsning som Myklebust foreslår, krever i så fall lovendring.
Jeg konstaterer at statens rolle er begrenset til etterfølgende tilsyn med den enkelte kommune eller fylkeskommune og ingen forutgående godkjenning av kommunale vedtak, jf. Kfl § 30-4 (Pålegg om retting): « Statsforvalteren kan gi pålegg til kommunen eller fylkeskommunen om å rette forhold som er i strid med de bestemmelsene statsforvalteren fører tilsyn med oppfyllelsen av». Vedtakskompetansen ligger lokalt: «Kommunestyret selv har ledelsen av den kommunale planleggingen og skal sørge for at plan- og bygningslovgivningen følges i kommunen. Kommunestyret skal vedta kommunal planstrategi, kommuneplan og reguleringsplan» (pbl. § 3-3 annet ledd).
I de tilfeller der kommunen har «ansvar» må kommunen også ha kompetanse, jf. Pbl.§ 3-2. (Ansvar og bistand i planleggingen): «Ansvaret for planlegging etter loven ligger til kommunestyrene, regionale planmyndigheter og Kongen, jf. §§ 3-3 til 3-7.» Her er det ingen plass for statsforvaltningen – med et særskilt mandat for regjeringen, men da kun på riksplan, se § 3-5 annet ledd. «Kongen har ansvaret for og ledelsen av planleggingsvirksomheten på nasjonalt nivå.»
At det er kommunene som har vedtakskompetansen i planprosessen lokalt, er også klargjort i pbl. § 1-9. (Forholdet til forvaltningsloven og klage : «Berørt statlig organ, herunder Sametinget, regionalt organ og kommune kan påklage enkeltvedtak etter loven dersom vedtaket direkte berører vedkommende myndighets saksområde. Dette gjelder likevel ikke i plansaker der vedkommende myndighet er gitt anledning til å fremme innsigelse.» Som vi ser, vil staten tidvis utøve funksjoner som normalt regnes som private. Klageadgang er det likevel ikke, dersom staten kan reise innsigelse.
Til sist må det nevnes at kommunene kan «abdisere» og overlate planoppgavene til statlige organ: § 3-7. (Overføring av planforberedelse til statlig eller regional myndighet ) : «Etter nærmere avtale mellom partene kan statlig eller regional myndighet helt eller delvis overta de oppgavene planadministrasjonen i kommunen og regional planmyndighet har med å organisere planarbeidet og utarbeide planforslag».
At en slik bestemmelse er nødvendig viser klart at hjemmelsgrunnlaget for kommunene «ligger i bunnen for systemet». Dvs. Kommunene “eier” restretten – dvs. all kompetanse som ikke ved lov er fjernet fra kommunens beslutningskompetanse.[25] Kommunenes grunnleggende kompetanse strekker seg også til å tildele statlige organer slik kompetanse: En kan si at kommunene har «kompetansetildelings-kompetanse». Kommunenes kompetanse er vidtrekkende – og kun begrenset av eksplisitt angitte regler som setter skranker for det kommunale selvstyre. Det er ikke hjemmelen som gir kommunene reguleringskompetanse som trenger eksplisitt grunnlag i en lov, men forholdsregelen som forbyr eller påbyr bruken av kommunal myndighet. Dersom det ikke finnes noen slik forholdsregel, må vi falle tilbake på hovedregelen om kommunalt selvstyre.
I fortsettelsen skal jeg undersøke om det finnes forholdsregler som forbyr kommunene å nekte oppdrettere å operere med gammeldags “åpen teknologi», dvs som hinder kommunene fra å kreve at oppdretter nyttegjør seg de nye systemer for lukkede anlegg – alternativt landbaserte anlegg.
Om miljønormen
Professor Myklebust nevner «miljønormen».[26] Den skal verne mennesker og biotoper fra å bli overeksponert av giftig og farlig avfall.[27] Staten har handleplikt, jf. grunnloven § 112:
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. .. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Dette er selvsagt og vel å bra. Men hvordan kan Myklebust stille spørsmålstegn ved lovligheten av at kommuner etter sitt beste skjønn, fremmer miljøstandarden? At svikt sentralt ikke kan rettes opp lokalt? Her kan jeg vanskelig følge Myklebust. Ved å trekke inn forestillinger om legalitetsprinsippet, rettslige standarder, fritt skjønn og oppfatningen om at miljølovgivningen må leses i historisk lys, får Myklebust det til å se ut som om det ikke er fiskere, naboer, hele økosystemer som vernes, men i stedet Mowi, Cermaq (Mitsubishi), Salmar, Grieg Seafood etc., som nyter vern for sin forurensning av hele fjordsystemer. Det hele er snudd på hodet. Altså – står vi ifølge Myklebust – overfor konsesjonærers “license to kill” marine biotoper og ikke hovedprinsippet i miljøstandarden; “polluter pay”.
Ingen av de regler som professor Myklebust viser til underbygger standpunktet om kommunenes null-kompetanse til via kystsoneplanen, å få bukt med anleggenes forurensning. Snarere tvert imot.
Det er (minst) en miljønorm for aktiviteter i norske havområder. Akvakulturvirksomheten slipper ikke unna, også her må det tas miljøhensyn. Det fremgår av akvakulturlovens forarbeider at:
«Miljøhensynet i loven er vidt og dekker både forurensing og økologiske effekter… Det er en klar forutsetning for all akvakultur at driften ivaretar det omkringliggende miljø på en forsvarlig måte, og søker å avdempe eventuelle negative skadevirkninger. Potensielle skadevirkninger av driften kan for eksempel være rømming av fisk og bunnsedimentering i forbindelse med fôring eller medisinering av organismene dersom spredning og nedbrytning på lokaliteten ikke er stor nok.
Bærekraftig utvikling innebærer at næringens vekst skal skje innenfor de grenser som naturen setter. Dette betyr at også den videre utviklingen av næringen skal skje slik at naturens struktur, funksjon og produktivitet bevares, blant annet som grunnlag for å ivareta framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Forvaltningen etter loven skal sikre miljøet på en slik måte at det legger grunnlag for langsiktig næringsutvikling. Dette gjelder både en langsiktig forvaltning av vannressurser, lokaliteter og biologiske ressurser. Det at loven skal fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling omfatter også hensynet til hvordan akvakulturnæringen kan tilpasses hensynet til andre samfunnsinteresser i kystsonen samt hensynet til folkehelse, fiskehelse og –velferd.»[28]
Av dette ser vi bl.a. at «den røde linja» er nådd når folkehelsa er truet, noe den er nå, se medisinernes analyse av gift- og tungmetaller i krabber som holder til i nærheten av oppdrettsmerder.[29]
Det synes klart at kommuner som kun vil åpne sin kyst for lukkede anlegg fremmer – og ikke skroter – miljønormen. Professor Myklebust synes via intrikat argumentasjon å utvilke et forbud for kommunene mot å påby at anlegg som etableres innen kystsonen. Jeg kan ikke følge professoren her. For det første strider dette mot grl. § 112: «Statens myndigheter» betyr ikke statsforvaltningen, men overalt der offentligrettslige vedtak treffes, dvs. fylkeskommuner så vel som lokalkommuner, men også Stortinget, jf. «styresmaktene» i plenumsdommen («Besteforeldrenes klimaaksjon»).[30] Dette er da også direkte avklart i forarbeidene:
«Uttrykket ‘Statens Myndigheder’ tar først og fremst sikte på Stortinget som lovgjevande styresmakt. Nærare reglar kan likevel også verte gitt gjennom andre stortingsvedtak som vedkjem miljøverninteresser, og det kan vere tale om forskrifter gitt med heimel i lov av regjeringa eller andre forvaltningsorgan» (uth.her).[31]
Men, om ikke dette hadde vært nok, så sluttet høyesterett seg til den rettsoppfatning at
«det var tale om grunnlovfesting av prinsipp som dels allereie var nedfelte i norsk rett, mellom anna «prinsippene om rett til en viss miljøkvalitet» og plikta til å unngå miljøforringing og miljøskade».
Høyesterett [32] påpekte at dette var ikke noe domstolen fant på; Utenriks- og konstitusjonskomiteen hadde særskilt fremhevet dette: Forslaget
«inneholder en grunnlovsfesting av flere viktige miljørettslige prinsipper som kan sies å være anerkjent i, og som til dels allerede er nedfelt i norsk rett. Det gjelder prinsippene om ret til en viss miljøkvalitet, plikt til å unngå miljøforringelse og miljøskade». [33]
Det står «plikt til å unngå miljøforringelse» Og dette gjelder uansett om vi her befinner osspå et område der det hittil har vært hemningsløs dumping av avlusningsmidler, fórspill og avføring, eller ei. Det som har skjedd har gått «under radaren». Det gjelder flere rettsgrunnlag, men kan illustreres ved hjelp av pbl.§ 11-11.Det står ingensteds skrevet at kommuner som etter sitt beste skjønn vil oppfylle miljøstandarden forbys å gjøre det av norske lovbestemmelser. Snarere tvert imot, jf. Pbl.§ 11-11 (Bestemmelser til arealformål): “Til arealformålene nr. 5 og 6 i § 11-7 kan det i nødvendig utstrekning gis bestemmelser om: … 3. bruk og vern av vannflate, vannsøyle og bunn, … 7. hvilke artsgrupper eller arter av akvakultur som enkeltvis eller i kombinasjon kan etableres”.
Intet av dette er regler som hindrer kommunene i sine kystsoneplaner fra å kreve utslippsfrie anlegg. Selv utstyrt med klar hjemmel er kommunene skremt av oppdrettsnæringens lobbyister. Handlingslammelsen er total. Dette viser at norske miljøtiltak står langt tilbake å ønske.
«Fra det mer til det mindre».
«Ein kunne meine at dersom kommunen kan avgrense eit område i sjøen til å gjelde berre område i sjøen til å gjelde berre skjelloppdrett, så måtte kommunen også kunne gjere «det mindre» som å setje av eit område i sjøen til lakseoppdrett i lukka merdteknologi, eller andre føresetnader om «null utslepp». I begge tilfelle ville tiltaka kunne sameinast med interesser til t.d. villfisk og nærleiken til eit sårbart laksevassdrag, sml. resonnementet for lagmannsretten i LE-2016-44539, som nemnt i pkt. 4.1. Ordlyden talar likevel for at regelen er uttømmande, og det same gjer lovførearbeida til det konkrete heimels-grunnlaget» (s.183).[34]
Det forvaltningsrettslig ulovfestede prinsipp om «fra det mer til det mindre», er logisk tiltalende, men like fullt ikke sikkert prinsipp for avgjørelse av rettslige spørsmål. Professor Jan Fridthjof Bernt legger til grunn at:
«Problemstillingen er i hvilken utstrekning det at et forvaltningsorgan er gitt besluttende myndighet mht. inngrep i borgernes rettsfære, innebærer at det også har anledning til å benytte seg av den form for «mellomløsning» som et vedtak med tyngende forbehold unektelig er rent logisk. Det at vi avviser et rent formelt det mer – det mindre argument som grunnlag for en generell slutning om at slike forbehold kan brukes så langt de ikke kommer i strid med myndighetsmisbrukslæren, betyr imidlertid ikke at vi dermed har tatt definitivt stilling til i hvilken utstrekning legalitetsprinsippet tillater at slike forbehold kan anses hjemlet forutsetningsvis i vedkommende lov, og eventuelt hvorvidt slik forutsetningshjemmel finnes i det konkrete tilfelle.»[35]
Jeg slutter meg til dette standpunkt. Det «mer – det mindre paradigmet» er ingen «easy fix», men må vurderes konkret fra gang til gang. Spørsmålet her er om avføring og forspill skal kunne dumpes urenset i sjøen – og hvis ikke om planlovverket kan tillate mellomløsningen som professor Bernt generelt viser til. I vårt tilfelle tar dette form av at siden kommuner kan nekte å frigi arealer for oppdrett, må de også kunne gjøre det mindre, gi tillatelse til bruk av areal mot at anlegget lukkes. Jeg viser her til at det modale hjelpeverb er kan og ikke skal.
Dette er verken usakelig eller i strid med myndighetsmisbrukslæren,fordi ingen tvinges inn i rettsforhold som de ikke ønsker. Vi er altså ikke i en situasjon som professor Bernt kaller behovet for «beskyttelse for parten hvis han befinner seg i en tvangssituasjon pga. sitt avhengighetsforhold til den besluttende myndighet».[36] Vi er imidlertid ikke der.
Ønsker de ikke lukket anlegg, så er det jo ingen makt som tvinger en til det. Svaret er da nei takk, og så jaktes det videre på andre kommuner som har en annen holdning til forurensede fjorder, bukter, sund og elveos.
Tyngende vilkår ved begunstigende forvaltningsvedtak
Det allment godtatte prinsipp om «tyngende vilkår ved begunstigende forvaltningsvedtak»[37] åpner for stor grad av fleksibilitet ved forvaltningsvedtak. Hvis vilkåret er lovhjemlet, gjelder dette så langt vilkåret etter alminnelig språklig forståelse rekker. Ligger det utenfor lovfestet rekkevidde, er det likvel gyldig såfremt det ikke er «ugyldig som uforholdsmessig tyngende og dessuten er resultat av myndighetsmisbruk», (se Sykkelveidommen Rt. 2003 s. 764).. Høyesterett «kan ikke se at vilkåret er uforholdsmessig tyngende… Jeg finner det klart at en slik opplysning ikke innebærer noen form for maktmisbruk. Etter dette har jeg kommet frem til den hovedkonklusjon at vedtaket er saklig begrunnet og ikke er saklig begrunnet og ikke ugyldig ut fra tilblivelse eller innhold» (avsnitt 84-85).
Siden kommunen har komptanse til å nekte anlegg kan den også innvilge søknaden på det vilkår at anlegget har 0-utslipp til fjorden. I en nylig avsagt dom, HR-2018-2388-A (avsnitt 57) er det generelt lagt til grunn at
«Jeg kan ikke se at rettspraksis og juridisk teori knyttet til forvaltningens generelle adgang til å stille vilkår i forbindelse med begunstigende forvaltningsvedtak i vesentlig grad er egnet til å supplere det som på dette området følger av loven».
Som rettpraksis viser legger høyesterett til grunn at det foruten lovhjemlet, tyngende vilkårsetting er “forvaltningens generelle adgang til å stille vilkår i forbindelse med begunstigende forvaltningsvedtak». Denne adgang er ulovfestet og kommer i tillegg til den lovfastsatte: Her er kravet at det tyngende vilkåret må oppfylle saklighetskravet.[38] .
Det «dobbeltsporede system»
Geir Ulfstein, «Akvakultur og bruken av havet». Se vedlegg 2 til NOU 1985:22, Akvakultur i Norge, status og framtidsutsikter s.128, «Konsesjoner er uten privatrettslig betydning»
Professor Myklebust inntar et standpunkt som i realiteten betyr at tillatelser som åpner for matfiskoppdrett «konsumerer» samtidig alle innvendinger som måtte følge av annet lovverk enn akvakulturloven.
Som vist i fortsettelsen er det ingen holdepunkter for det, verken i akvakulturloven eller matloven med forskrifter.[39] Snarere tvert imot. Forarbeidene til akvakulturloven sier uttrykkelig at feltet ikke er uttømmende regulert.[40] Som professor Ulfstein sier: «Konsesjoner er uten privatrettslig betydning». Professor C.A. Fleischer går langt i samme retning, og trekker følgende slutning hva angår oljekonsesjoner:
«Tillatelsen er identisk med et «fravær av forbud». Vedkommende rettighetshaver vil, så langt tillatelsen rekker stå i samme stilling som om den alminnelige handlefrihet fortsatt gjaldt.»[41]
Selv om sektormyndighetene finner at hensyn opplistet i akvakulturloven § 6, Generelle vilkår for tildeling av akvakulturtillatelse, se litra a-d, så kan anleggene møte full stopp ved evt. brudd på granneloven § 2.
Vi kan si at det gjelder et «dobbeltsporet system». Det finns ingen forbud mot at kommunen detaljregulerer en tillatt næringsutøvelse som foregår i kystsonen. Rent teoretisk kan dette fremstilles på følgende måte:
«At noe er tillatt etter lov A, betyr i seg selv bare det ene at nettopp denne lov ikke er til hinder for virksomheten. Det betyr ikke at andre lover ikke kan komme inn i bildet og medføre forbud. Tenkte vi oss at en handling overhodet ikke var lovregulert, men tillatt som følge av den alminnelige handlefrihet, ville det ikke oppstå noen «kollisjon» fordi om en lov B kom inn og forbød handlingen. Tenker vi oss nå det som er tilfellet her, nemlig at lovgiveren også har gitt en lov A, med mulighet for tillatelse, blir situasjonen i prinsippet følgende: Lov A – som gjør virksomheten avhengig av tillatelse – er i første omgang et forbud. Men ved at det gis en tillatelse, oppheves dette forbudet igjen. Lov A hindrer ikke virksomheten. Pluss og minus er lik null. Vi er da tilbake i den situasjon at A ikke forbyr handling X, og at denne egentlig skulle være tillatt som del av den alminnelige handlefrihet. Dette utelukker imidlertid ikke at en annen lov B kommer inn med et forbud».
Jeg slutter meg her til professor C.A. Fleischer og også i det følgende sitat:
«Dette må ikke misforstås dit hen at bygningsrådet plikter å utstede en byggetillatelse når det er klart at byggverket vil være lovstridig som følge av en annen lov enn bygningsloven. Men det er klart nok at rådet ikke har noen alminnelig plikt til å vurdere forholdet til andre lover eller ulemper og fordeler ved byggverket generelt.
Det blir da vanskelig å se at det er grunnlag for Os’ teori om at bygningsrådets vurdering i samband med byggetillatelsen nærmest skal konsumere naboens rettigheter etter granneloven, slik at disse ikke lenger kan gjøres gjeldende ved domstolene. Riktignok mener vel Os dette kun skal gjelde der de aktuelle ulemper faktisk har vært inne i bildet og vurdert i samband med den kompetanse bygningsloven gir rådet.» (Uth.her)[42]
Sagt i klartekst og relatert til diskusjonen her, betyr det at det forhold at forurensningssituasjonen er vurdert av sektormyndigheten utelukker ikke at kommunen pålegger oppdrettsanlegg å velge en løsning som gir enda bedre vern for stedlig biotop.
Legalitetsprinsippet[43]
Det tidligere ulovfestede konstitusjonelle prinsipp om inngrep i private borgeres rettssfære er siden 13 mai 2014 lovfestet grunnlov i § 113. Bestemmelsen lyder som følger:
«Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.» (bokmål)
«Styresmaktene må ha grunnlag i lov for å gripe inn overfor einskildmennesket»
Det er klart at det med kodifiseringen ikke er tilsiktet noen materiell endring:
«I tråd med det generelle målet om å bidra til at Grunnloven inneholder de sentrale deler av vår statsskikk, mener komiteen legalitetsprinsippets posisjon som konstitusjonell sedvanerett bør formaliseres. Komiteen merker seg at Menneskerettighetsutvalget viser til at en generell grunnlovfesting av legalitetsprinsippet i utgangspunktet ikke vil endre dagens rettstilstand. Prinsippet gjelder uansett i norsk rett og har like stor gjennomslagskraft som om det skulle stått skriftlig i Grunnloven.»[44]
Vi ser, ingen endring er tilsiktet. Prinsippet gjelder i forholdet mellom «den enkelte» eller nynorsk. «einskildmennesket» på den ene side og «Styresmaktene» eller bokmål, «Myndighetene» på den annen. Videre, er sistnevnte et pliktsubjekt som skal ha «grunnlag i lov for å gripe inn» (nynorsk) eller «inngrep overfor … må ha grunnlag i lov.» (bokmål).
Vi registrerer at formuleringen i gjeldende kodifisering er noe annerledes enn de mest vanlige formuleringer i statsrettslig litteratur, men altså uten at det herved er tilsiktet noen endring i realiteten, dvs. teksten som vanlivis var slik formulert; «inngrep i private borgeres rettssfære må ha hjemmel i formell lov».[45] Denne formulering finner en så langt tilbake som til slutten av 1890 tallet, da teksten var som følger: «Heraf følger, at han [Kongen] ikke uden Hjemmel i særskilt lov kan give Forskrifter, som paalægge Borgerne Pligter, indskrænke deres Handlefrihed eller gribe ind i lovhjemlede Rettigheder» [46] Dvs. at eldre rettspraksis ikke er gått ut på dato.
Professor Myklebust «blander hummer og kanari» og utstrekker legalitetsprinsippet til forhold utenfor personell virkekrets. Kompetansefordelingen offentlige organer imellom er ikke regulert av legalitetsprinsippet. Videre om så hadde vært tilfelle, er det ikke “Fjordlaksformelen” (se Rt-1995-530, også kalt FOS-dommen) som avgjør, men et svekket prinsipp der verken lovteksten rettsriktig fortolket eller forarbeider, men reelle hensyn og rettspraksis er avgjørende.
Dette er ikke det en karakteriserer som «en klar og uomtvistelig hjemmel i lov» (se Rt-1995-530). Dette var imidlertid den private (Fjordlaks A/S) parts anførsel, ikke den enstemmige høyesteretts dom:
«… Etter min mening kan en ikke ut fra rettspraksis vedrørende råfiskloven trekke den konklusjon at det på dette området generelt gjelder et krav om «klar og uomtvistelig»lovhjemmel. Det er vesentlige ulikheter mellom vår sak og de saker der en kan finne hjemmelskravet formulert slik. Jeg antar, med bakgrunn i teori og rettspraksis, at kravet til lovhjemmel må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes. Også andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn. En slik mer sammensatt vurdering må etter min mening legges til grunn ved avgjørelsen av de hjemmelsspørsmål som oppstår i denne saken. At FOS var et privat rettssubjekt som utøvet offentligrettslig myndighet, er etter de ankende parters oppfatning et forhold som trekker i retning av et strengt krav til lovhjemmel. Dette begrunnes i behovet for kontroll, idet en i slike tilfeller ikke har den politiske kontroll som offentlig forvaltning er underlagt. Videre hevdes det at en organisasjon som FOS vil tendere mot å utvide sitt myndighetsområde, at organisasjonen lett vil kunne prioritere flertallets interesser og at den ikke i tilstrekkelig grad vil vareta et mer overordnet samfunnsmessig hensyn. Jeg mener at dette forholdet bør komme inn i den som må foretas når det gjelder spørsmålet om det foreligger tilstrekkelig lovhjemmel for vedtakene. (s. 537- uthev.her).
Høyesterett fastslo at sentrale momenter i inngrepsvurderingen vil være «hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes. Også andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn. En slik mer sammensatt vurdering må etter min mening legges til grunn ved avgjørelsen av de hjemmelsspørsmål som oppstår i denne saken». Dette avdekker at høyesterett tar avstand fra at det her gjelder et «krav om «klar og uomtvistelig» lovhjemmel». Det kreves ikke at svaret følger av en lovtekst, rettsriktig fortolket, ei heller av forarbeidene, men også kilder av lavere rang, som dommer og reelle hensyn, kan synliggjøre og begrunne en rettsgyldig hjemmel. Men hvordan dette enn måtte forholde seg: Dette rettskildebilde som avtegner seg om lukkede anlegg gjelder konflikten mellom sektormyndighetene og kommuner og regulerer ikke forholdet mellom kommunale- og statlige organer. Mens FOS-dommen gjaldt motstrid mellom offentlige myndigheter og private, så gjelder tvisten om hvem som har det endelig ord vedr. lukkede anlegg, kompetansefordelingen mellom sektormyndighetene og kommuner, altså en innbyrdesstrid offentlige organer imellom. Her gjelder ikke legalitetsprinsippet.
For å oppsummere: For det første: Prinsippet regulerer selvsagt ikke forholdet mellom offentlige organer, men mellom det offentlige og private, her; hvor det «er ulike forvaltningsorgan som er i konflikt. At legalitetsprinsippet ikke kommer til anvendelse her er opplagt, og trenger ingen nærmere argumentasjon. In Concreto betyr dette at legalitetsprinsippet ikke utløser noe vern – verken for Fiskeridepartementet eller Fiskeridirektoratet sentralt eller regionalt mot kommunenes kystsoneplanlegging eller vedtak truffet iht. slike planer.
For det annet: Men selv om legalitetsprinsippet hadde kommet til anvendelse så er rettstilstanden – “Fjordlaksformelen” (Rt-1995-530 s. 537), må kravet til «lovhjemmel […] nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes»»). Dette er forhold i den faktiske verden og ikke rettskildefaktorer. Dette gir ikke noe bidrag til forståelse av gjeldende rettskildeprinsipper.
Det som sies i neste linje, derimot gjør det «Også andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn».
er «tatt ut av den løse luft» og er ikke noe prejudikat for hvordan tvister mellom kommunene og sektormyndigheten skal løses, er ikke godt å forstå. Som vist, dette standpunkt var den ankende parts (Fjordlaks AS) og ikke høyesteretts.
EØS-retten (1). Deponidirektivet
Står vi overfor brudd på EØS-retten? Akvakulturnæringen opererer – etter mitt skjønn, i strid med reglene om avfallsdeponering.[47] Artikkel 1.1 lyder som følger:
«Formålet med dette direktiv er ved hjælp af præcise driftsmæssige og tekniske krav til affald og deponeringsanlæg at opfylde kravene i direktiv 75/442/EØF, særlig artikel 3 og 4, gennem foranstaltninger, procedurer og retningslinjer, der tager sigte på at forebygge eller i videst muligt omfang begrænse miljøbelastningen fra deponering af affald, herunder navnlig forureningen af overfladevand, grundvand, jord og luft, og belastningen af det globale miljø, herunder drivhuseffekten, samt eventuelle heraf følgende risici for menneskers sundhed under hele deponeringsanlæggets levetid.»
I samme retning, direktiv 75/442/EØF Artikel 4:
“Medlemsstaterne træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre , at affaldet bortskaffes , uden at menneskets sundhed bringes i fare , og uden at miljøet skades , navnlig: – uden risiko for hverken vand , luft eller jord , eller fauna og flora …»
Dette gjelder for søppel og annet avfall som skader overflatevann. Dette gjelder både for anlegg beregnet for deponi og tilfeller der forurensningen er et resultat av at avfall etterlates som søppel i naturen uansett om stedet er avsatt som område for henlegging av avfall eller ei, jf. uttrykket “affald og deponeringsanlæg”. Det står her affald og deponeringsanlegg – og ikke – affald i deponeringsanlegg.Dette er alternative- og ikke kumulative krav, noe som også kommer klart frem i preamblet, avsnitt (6) “deponering på affaldsdeponeringsanlæg bør ligesom al anden affaldsbehandling kontrolleres og forvaltes hensigtsmæssigt …» Også kontekstuelt lander jeg på samme resultat: Ingen av bestemmelsene som professor Myklebust trekker frem – ei heller sektorprinsippet – forbyr kommunene å ta ansvar for innvånernes helse og sunnhet, ei heller fra å beskytte marine biotoper.
Vi erfarer at EU-domstolen og norske domstoler fra tid til annen kommer til forskjellige resultater som følge av ulike tolkningsmetoder. I Norge er det sikker rett at tekst og kontekst, forarbeider og forhistorie er gyldige rettskildefaktorer. Reglenes formål setter skranker, rettsanvender må sørge for at praktiseringen fremmer – eller i det minste ikke begrenser – dette formål. I EU derimot er det forbud mot bruk av forarbeider. Avgjørende er virkningen av lover. Undergraves de 4 friheter? Mens hovedregler slik som de 4 friheter, tolkes utvidende, tolkes unntak fra disse, innskrenkende. Den part som påberoper seg unntak fra EU-retten må ha ansvaret for at dette fremkommer klart og tydelig:
Se EFTA-domstolens avgjørelse av 16 juli 2012: Failure of an EEA State to fulfil obligations – Right of establishment – Free movement of capital – Ownership limitations and voting right restrictions in financial services infrastructure institutions – Proportionality – Legal certainty In Case E-9/11, (lov 19. juni 2009 nr. 59 om endringer i finansieringsvirksomhetsloven, børsloven, verdipapiregisterloven, verdipapirhandelloven mv. (eierskap i finansinstitusjoner og i infrastrukturforetak på verdipapirområdet). Som retten sier i avsnitt 99:
«In addition, the Court recalls that for a restriction on a fundamental freedom to be justified, the measures must satisfy the principle of legal certainty. This is a general principle of EEA law (see, inter alia, Case E-1/04 Fokus Bank [2004] EFTA Ct. Rep. 11, paragraph 37). In a case where the acquisition of shareholdings and the exercise of voting rights above a certain threshold are based on exceptions to main rules that provide for an outright ban, legal certainty calls for those exceptions to be sufficiently clear and precise.
EFTA- domstolen «holds that the latitude of the discretion and the uncertainty of the scope of the exemption laid down in the final sentence of Section 35(1) of the Stock Exchange Act and the final sentence of Section 5- 3(1) of the CSD Act entail an interference with the principle of legal certainty» (avsnitt 100).
Retten konkluderte derved med at «the Kingdom of Norway has failed to fulfil its obligations arising from Articles 31 and 40 of the EEA Agreement.»
Manglende klar tale hefter ved den part som påberoper seg unntak fra hovedregelen, men som renoncerer på å avtale slike unntak. For EØS-land må det skje i forbindelse med inkorporering av EU-regelene i EØS. Dette kan greiest skje ved at begge parter (Norge, Island og Liechtenstein på den ene side og EU på den andre) utarbeider en Felleserklæring om unntak fra EØS artikkel 31 og 40.
Det gjelder om å begrense miljøbelastningen samt den risiko som avfallet kan forårsake for “menneskers sundhed”. Vi har nå fått “syn for segn” fordi empiriske undersøkelser bringer klarhet i rettstilstanden: Det er alvorlige følger av gift- og andre sunnhetsskadelige substanser som åpne oppdrettsanlegg etterlater seg i biotopen som huser anleggene: Her er noen av funnene:
“Man er i økende grad blitt klar over at alle nivåer av tungmetaller er skadelig for organismen. De kan føre til skader på de fleste organer og være kreftfremkallende, selv i svært små mengder (1). Grensene for akseptabelt inntak av kvikksølv, kadmium og bly er derfor satt betydelig ned de siste 50 årene (2–4). Mange metaller har fortsatt ikke inntaksgrenser eller kliniske beslutningsgrenser. Et eksempel er tinn, som finnes i sjømat (5), og som er nevrotoksisk og skadelig for leveren (6). I tråd med internasjonale avtaler er utslippene av tungmetaller blitt redusert (7). Fra 1995 til 2019 er utslipp av kadmium og kvikksølv redusert med 80 %, og arsen med 35 % (7). Også utslipp av bly til luft er betydelig redusert, men ammunisjon er fortsatt en viktig kilde til bly i jord (7)”.
På dette grunnlag konkluderer forskerne med at
“[o]pphopning av miljøgifter i krabbe og andre sjødyr er en markør for hvordan helsetilstanden er i fjordene våre. Det økende giftinnholdet i krabbe er et tegn på at utviklingen går feil vei. Oppdrettsindustriens bidrag til dette er betydelig (tabell 1). Hvis denne utviklingen får fortsette, vil all sjømat i fjordene bli helsefarlig og uspiselig. Hverken helsepersonell eller allmenheten for øvrig ser ut til å være oppmerksom på dette problemet. Vi etterlyser tiltak for å få kontroll på disse utslippene. Vi må kreve at de som forurenser, rydder opp etter seg og at utslippene stoppes. Å verne om livet i fjordene er å verne om livet for oss alle”.[48]
Jeg hevder at “deponidirektivet” er overtrådt. Det følger av EU-teksten, men også av de metodiske krav til tolkningen som følger av EU-retten:
I og med at direktivet er EØS-relevant (EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende Nr. 12/1 – jf. 2002/EØS/12/01) må dette implementeres (EØS artikkel 7 litra a) og således bli til norsk rett. Det er intet i direktivet som skåner akvakultur og den forurensning som åpne anlegg i flytemerder forårsaker.
EØS-retten (2). Vanndirektivet:
Den norske vannforskriften av 15. desember 2006 – som iht. Miljødirektoratet “gjennomfører EUs rammedirektiv for vann.”[49] verken transformerer eller implementerer EUs vanndirektiv til norsk rett på en tilfredsstillende måte. Utgangspunktet er at vannforskriften skal, innholdsmessig sett, samsvare med direktivet. Norges eneste handlefrihet er at vi kan «bestemme formen og midlene for gjennomføringen» (EØS avtalen artikkel 7 litra b). Er så dette oppfylt? Vanndirektivets artikkel 1:
«Formålet med dette direktiv er å fastsette en ramme for vern av … kystvann … for å … sikte mot styrket vern og forbedring av vannmiljøet, blant annet gjennom spesielle tiltak for gradvis reduksjon av utslipp og … opphør eller utfasing av utslipp».
Denne målsetting må leses i sammenheng med bla. følgende utdypende forklaringer i direktivets fortale til:
«11) I henhold til traktatens artikkel 174 skal Fellesskapets miljøpolitikk bidra til at målene for bevaring, vern og bedring av miljøkvaliteten nås ved en fornuftig og rasjonell utnytting av naturressurser, og den skal bygge på føre var-prinsippet og prinsippet om forebyggende tiltak, prinsippet om at bekjempelse av miljøskader skal skje fortrinnsvis ved kilden, og prinsippet om at forurenser betaler».
Av dette fremgår det klart at direktivet bygger for det første på en «enveisklausul», jamfør «reduksjon», «opphør», «utfasing», «at forringelse … unngås». Det vil si at tiltak som heretter igangsettes og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet skal utelukkende forbedre vannmiljøet. Utslipp som pågår, skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes.
Vannforskriften av 15. desember 2006 avspeiler ikke vanndirektivet, snarere tvert imot fordi forskriften slik som direktivet ikke har noen formulering som forbyr myndighetene å godkjenne eller iverksette tiltak som forverrer kvaliteten på kystvannet. Slik regjeringen formulerer seg i vannforskriften er det ikke tatt hensyn til vanndirektivet. Her tales det i § 1 kun om fastsettelse av miljømål uten at det klausuleres at ingen forverring er lovlig. Det finnes ingen formulering om at vannet ikke skal forringes.
Slik formålsparagrafen er utformet kan det for eksempel settes grenseverdier som er så høye at selv den verste kloakk kan finne aksept og således godkjennes som lovlig.
Konklusjon
Det kommunale selvstyre gjelder så fremt og så langt lovverket ikke begrenser den kommunale autonomi. Professor Myklebust legger til grunn at «akvakultur-sektorlovverket» gir uttømmende bestemmelser for akvakulturanleggs utstyr og drift. Kommunen kan ikke legge seg bort i dette, hevdes det. Som vist i teksten her er det ingen holdepunkter for det, verken i akvakulturloven eller matloven med forskrifter.[50] Snarere tvert imot. Forarbeidene til akvakulturloven sier uttrykkelig at feltet ikke er uttømmende regulert.[51] Selv om sektormyndighetene finner at hensyn opplistet i akvakulturloven § 6.[52]
Det kan ikke være slik å forstå at bare fjorden blir gradvis forsøplet, så er dumping av avfall lovlig. Vannet skal iht vanndirektivet beskyttes mot forringelsen uansett hvor lista ligger. Vannforskriften må tolkes slik at det som kreves er at miljøforvaltningen må bestrebe seg på at de har gjort alt som står i sin makt for å beskytte kystvannet, noe som dessverre viste seg mislykket. Vurderingen etter vannforskriften blir da hvorvidt en fjord som følge av dumping, avfall, utslipp osv. går over fra noe myndighetene definerer som «god» til «dårlig» eller «svært dårlig» Dette åpner så for skjønn. Grønt betyr, kjør på, her er det mye rent vann som minst tåler en støyt.
Fremgangsmåten oppdretter da følger er å finne en resipient som er 100 % ren. Når den så etter noe år går ned fra god til dårlig, består «trikset» i å få miljøvernmyndighetene med på at anlegg flyttes slik at en til da 100 % ren fjord får «fordelen» av å få anlegget, som så forurenser fjorden og slik fortsetter det inntil alle fjorder er i dårlig eller svært dårlig forfatning.
11. november 2022
Peter Ørebech professor em. i rettsvitenskap
Referanser:
[1] se O. K. Fauchald, «Hvilke krav stiller Grunnloven § 112 til lakseoppdrettsnæringen? Forholdet mellom oppdrettsnæringen og villaks», FNI rapport 6/2016 s. 5–6.
[2] «Dobler utbytte etter ny rekord. John Fredriksen får en kvart milliard kroner i utbytte fra laksekjempen Marine Harvest [MOWI] i andre kvartal» – Det er vårt høyeste ordinære utbytte noen gang, sier finansdirektøren. Dagens næringsliv 24.08.2017. Superprofitten vil ingen ende ta: Mowi hadde et rekordresultat i andre kvartal i år [2022], selskapet tjente svimlende 456 millioner euro før skatt. Med dagens valutakurser tilsvarer det 4,9 milliarder kroner. For hele 2021 var overskuddet før skatt 593 millioner euro, 6,4 milliarder kroner. OSLO BØRS 18.02.2022: “SalMar er optimistisk med tanke på fremtiden, og styret innstiller på 20 kroner per aksje i utbytte for 2021 Rekordhøyt slaktevolum og svært god utnyttelse av produksjonskapasitet SalMar hadde en operasjonell EBIT på 890 millioner kroner i fjerde kvartal 2021, opp fra 748 millioner i forrige kvartal. NewsWeb (oslobors.no)
[3] Se for eksempel Ole-Martin Lund Andreassen og Bjørn-Ivar Bendiksen, «Oppdrettsvedtaket i Tromsø: Det må skilles mellom juss og politikk», fiskejuss.no, 28. november 2018, http://fiskejuss.no/2018/11/oppdrettsvedtaket-i-tromso-det-ma-skilles-mellom-juss-og-politikk og Lars Selmar Alsaker,«Oppdrett-vedtaket i Tromsø i et rettslig perspektiv», fiskejuss.no, 18. februar 2019, http://fis-kejuss.no/2019/02/oppdretts-vedtaket-i-tromso-i-et-rettslig-perspektiv/.46
[4] Ørebech, Peter, Norsk havbruksrett (Grøndahl 1988).
[5] Fauchald, Ole Kristian, «Miljøprinsipper og strategiske beslutninger – reform av norsk lakse-oppdrett», Tidsskrift for rettsvitenskap, nr. 2–3, 2020. Se også Myklebust, Ingunn Elise, «Akvakultur og det kommunale sjølvstyret. Kommunal arealplanlegging i sjø og motsegn som verkemiddel for å følgje opp nasjonal og regional politikk», Kart og Plan, nr. 2, 2018 s. 188–198,
[6] O. K. Fauchald, op.cit s. 22: «Som et generelt utgangspunkt er det vanskelig å argumentere mot at strategiske beslutninger må fattes på et godt kunnskapsgrunnlag og at et slikt kunnskapsgrunnlag må vurdere viktige konsekvenser for økosystemer. Men, … ivaretagelse av økosystemeffekter [har] ulike kostnader … både næringsliv og offentlige myndigheter ofte vil kunne anse prinsippet om økosystembasert forvaltning som for kostnadskrevende».
[7] Tromsø kommune sier nei til oppdrett i åpne anlegg (iTromsø 21 november 2018) – Tromsø kommune sier nei til all oppdrett utenfor lukkede anlegg – itromso.no, se også; Tromsø omgjør vedtak om lukkede anlegg,Tromsø kommune vil ikke lengre stille krav om at fremtidig vekst i oppdrettsnæringen skal skje i lukkede anlegg (Kyst.no, 28. mars 2019). Tromsø omgjør vedtak om lukkede anlegg (kyst.no)
[8] Se Ole Kristian Fauchald, Miljøprinsipper og strategiske beslutninger – reform av norsk lakseoppdrett (Tidsskrift for rettsvitenskap nr. 2/3, 2020)
[9] Se Fiskeridirektoratet, Årsrapport 2018, s. 37–39.
[10] Ole Kristian Fauchald, op.cit. s. 17.
[11] Ole Kristian Fauchald, op.cit. s. 9.
[12] “Regjeringen foreslår å innføre grunnrenteskatt på havbruk fra 1. januar 2023. Forslaget sendes på høring i dag. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med lovforslag etter høringen slik at reglene kan gjelde fra og med 2023” (Finansdepartementet 28.09.2022).
[13] “Ved anvendelse av normpris bør alle driftskostnader som knytter seg til sjøfasen, altså før fisken tas opp av merden, være fradragsberettiget. Dette inkluderer blant annet kostnader til innkjøp av utstyr og innsatsfaktorer som settefisk, fôr, kjemikalier, vaksine, medisiner og andre utgifter til sykdoms- og lusebehandling av fisken, samt fangst av rømt oppdrettsfisk. Videre foreslås det at arbeidslønn og andre personalkostnader kommer til fradrag. Andre fradragsberettigede driftskostnader kan være utgifter til energi, vedlikehold av driftsmidler, forsikring og miljøtiltak som helt eller delvis er knyttet til den grunnrenteskattepliktige havbruksvirksomheten. I tillegg gis det fradrag for kostnader som påløper etter merdkanten og frem til punktet der normprisen (børsprisen) fastsettes.” Se Høringsnotat – Grunnrenteskatt på havbruk (Saksnr. 22/4989 28.9.2022) s. 26-27.
Videre – i oppstartfasen for grunnrenteskatten – gjelder at “Driftsmidler som er ervervet før grunnrenteskatten innføres, kan fradragsføres gjennom avskrivninger på gjenstående skattemessige verdier. Det gis ikke fradrag for vederlag for matfisktillatelsen eller kostnader pådratt ved ervervelsen.” Grunnrenteskatt på havbruk – regjeringen.no .
[14] Ingunn Myklebust: . Rettslege rammer for oppgåvefordeling mellom planstyresmakter og akvakulturstyresmakter | Integrert kystsoneforvaltning (idunn.no), finnes som kapittel 17 i Hauge, K.B. & Stokke, K.B. (red.) (2021). Integrert kystsoneforvaltning. Planfaglege, samfunnsvitskapelege og juridiske perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget.
[15] Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk,EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 35/589, av 23.6.2011.
[16] EFT L 182 av 16.7.1999, s. 1, er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 56/2001 av 18. mai 2001 om endring av EØS-avtalens vedlegg XX (Miljø), se EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende nr. 32 av 21.6.2001, s. 3.
[17] Peter Øebech, Norsk havbruksrett (Grøndahl 1988) s. 60 flg.
[18] Anders Schrøder Amundsen: Det “finnes like mange ulike meninger som jurister i rommet” (Juristen nr.3, 2022) s. 38. Se juristen-0322-web.pdf
[19] Ole Kristian Fauchald, op.cit. s. 23.
[20] Lovsamlinger som dekker akvakulturfeltet og matloven med forskrifter finnes i Peter Ørebech, Lovsamling for fiskehelsestudenter (bd.I) Matlov med forskrifter (665 sider) og (bd II) Akvakulturlov med forskrifter (182 sider). (UiT Norges arktiske universitet, Tromsø 2018)
[21] Iht. Ot.prp. nr. 61 (2004–2005) Om lov om akvakultur (akvakulturloven). s. 57, skal tillatelse til akvakultur avgjøres etter «forvaltningens frie skjønn».
[22] Ingunn Myklebust: 17. Rettslege rammer for oppgåvefordeling mellom planstyresmakter og akvakulturstyresmakter | Integrert kystsoneforvaltning (idunn.no), finnes som kapittel i Hauge, K.B. & Stokke, K.B. (red.) (2021). Integrert kystsoneforvaltning. Planfaglege, samfunnsvitskapelege og juridiske perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget. Se også I .E. Myklebust, «Akvakultur og det kommunale sjølvstyret», Kart og Plan, 2018 nr. 2 s. 195
[23] NOU 2003: 14 s. 258. Se også Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) s. 39.
[24] Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) s. 39.
[25] Altså en parallell til privatrettens system; ” … enhver Beføyelse, som ikke udtrykkelig er undtaget, tilkommer Ejeren”, jf. Fr.Brandt, Tingsretten fremstillet efter den norske lovgivning (1867) s. 76.
[26] Ingunn Elise Myklebust, «Miljøkrav i saker som gjeld akvakultur. Kan kommunen setje detaljerte vilkår for drift av akvakultur etter plan- og bygningslova, eller gjeld det avgrensningar med omsyn til trong om handlerom ved vurdering av lokalitet etter akvakulturlova?», (Kart og Plan,nr. 2, 2018 s. 174–188).
[27] Se Bjørke Monsen, Anne-Lise & al, “Høyt nivå av tungmetaller i krabbe, Tidsskrift for Den norske legeforening, september 2022 )
[28] Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) om akvakulturloven s. 53.
[29] Se Bjørke Monsen, Anne-Lise & al, “Høyt nivå av tungmetaller i krabbe, Tidsskrift for Den norske legeforening, september 2022)
[30] HR-2020-2472-P. (vota 11-4)
[31] Dok.nr.12 (1987–1988) side 34-35.
[32] HR-2020-2472-P, se avsnitt 111.
[33] Innst.S.nr.163 (1991–1992) side 6.
[34] Myklebust, Ingunn Elise, Miljøkrav i saker som gjeld akvakultur Kan kommunen setje detaljerte vilkår for drift av akvakultur etter plan- og bygningslova, eller gjeld det avgrensingar med omsyn til trong om handlerom ved vurdering av lokalitet etter akvakulturlova?( KART OG PLAN 2–2018)
[35] Bernt, Jan Fridthjof, Forbehold ved forvaltningsvedtak – Bruk av vilkår ved offentlig myndighetsutøving som påvirkningsmiddel, (Institutt for offentlig retts skriftserie 1977:7) s. 1-92, se s. 71.
[36] Op.cit. s. 77.
[37] Se for eksempel Reusch, Marianne «Adgangen til å stille vilkår ved tillatelser etter plan- og bygningsloven», (Lov og Rett, nr. 1, 2014 s. 14–32).
[38] Hvor langt førstnevnte kompetanse strekker seg kan en lese i Peter Ørebech, Tyngende vilkår ved begunstigende forvaltningsvedtak, Statsrett og folkeretts skriftsserie nr.5 (Oslo 1976)
[39] Peter Ørebech, Lovsamling for fiskehelsestudenter (bd.I) Matlov med forskrifter (665 sider) og (bd II) Akvakulturlov med forskrifter (182 sider). (UiT Norges arktiske universitet, Tromsø 2018)
[40] Geir Ulfstein, «Akvakultur og bruken av havet». Vedlegg 2 til NOU 1985:22, s.121-127, «mener at Naboloven også gjelder for sjøområdene», jf. Peter Ørebech, Norsk havbruksrett (Grøndahl 1988) s. 128.
[41] C.A. Fleischer, Petroleumsrett (1984) s. 583.
[42] Carl A. Fleischer, Forholdet mellom granneloven og en tillatelse etter bygningsloven – en kommentar til kommuneadvokat Audvar Os’ innlegg om lovkollisjon i Lov og Rett 1976 s. 234, se Lov og Rett 1976 s 465-470.
[43] Torstein Eckhoff: Rettferdighet og rettssikkerhet : artikler samlet i anledning professor Eckhoffs 50-årsdag 5. juni 1966 (Tanum 1966), se «Legalitetsprinsippet» s. 253
[44] Innst.186 S (2013–2014) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om grunnlovsforslag fra Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Anders Anundsen, Hallgeir H Langeland, Per Olaf Lundteigen, Geir Jørgen Bekkevold og Trine Skei Grande om grunnlovfesting av sivile og politiske menneskerettigheter, med unntak av romertall X og romertall XXIV s.31-32
[45] Se f.eks. Arvid Frihagen, Forvaltningsrett bind I, 3. utg., Oslo 1991 s. 107.
[46] T.H. Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning, bd. 2 (1892), s. 143.
[47] se Rådets direktiv 1999/31/ EF av 26. april 1999 om deponering af affald i EU, se OJ L 182, 16.7.1999, p. 1–19.
[48] se Bjørke Monsen, Anne-Lise & al, «Høyt nivå av tungmetaller i krabbe», Tidsskrift for Den norske legeforening, september 2022.
[49] Vannforskriften – Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no)
[50] Peter Ørebech, Lovsamling for fiskehelsestudenter (bd.I) Matlov med forskrifter (665 sider) og (bd II) Akvakulturlov med forskrifter (182 sider). (UiT Norges arktiske universitet, Tromsø 2018)
[51] Professor Geir Ulfstein – gjengitt i Peter Ørebech, Norsk havbruksrett (Grøndahl 1988) s. 62-63.
[52] Carl A. Fleischer, Forholdet mellom granneloven og en tillatelse etter bygningsloven – en kommentar til kommuneadvokat Audvar Os’ innlegg om lovkollisjon i Lov og Rett 1976 s. 234, se Lov og Rett 1976 s 465-470.